Borgerkrigen i Guatemala
  Sentral-Amerika 1960-1996 |
|---|
    |
Borgerkrigen i Guatemala (spansk: la Guerra Civil de Guatemala) var en omfattende borgerkrig som fant sted i det sentralamerikanske landet Guatemala, som kom til å få svært store konsekvenser for landet. Krigen varte i trettiseks år, fra 1960 til 1996. Den er dermed den lengste borgerkrigen i Amerikas historie. Krigen ble utkjempet mellom den militære regjeringen med militær støtte fra Amerikas forente stater som en del av De forente staters støtte til voldelige anti-gerilja-kampanjer i Latin-Amerika på den ene siden, og en rekke sosialistiske og revolusjonære geriljaer med nær tilknytning til det cubanske sosialistiske regimet på den andre; fra Movimiento Revolucionario 13 Noviembre (MR-13) til Unidad Revolucionaria Nacional Guatemalteca (URNG), en geriljaparaplyorganisasjon opprettet i 1982 som inkluderte fire tidligere uavhengige revolusjonsgrupper: De fattiges geriljaarmé (Ejército Guerrillero de los Pobres, EGP), Partido Guatemalteco del Trabajo (PGT), Organización Revolucionario del Pueblo en Armas (ORPA) og Fuerzas Armadas Rebeldes (FAR). URNGs første generalsekretær var Comandante Rolando Morán, alias Ricardo Arnoldo Ramírez de León, kommandanten for de fattiges geriljaarmé.
Konflikten gjennomgikk flere faser med voldelige sammenstøt og nær total krig, hvor militæret fikk stadig større makt over landet, for å føre landet tilbake til et slags demokrati igjen. I 1980-åra kontrollerte de militære, med viktig støtte fra etterretningstjenesten, alle sider av samfunnet, selv om de etter hvert holdt en lav profil. I tillegg til de politiske spenningene mellom høyre- og venstresida og politiske ustabile forhold som inkluderte statskupp hvor konservative militære presidenter og juntaer støttet av De forente stater gjennom CIA styrtet lovlig valgte regjeringer og innførte diktatoriske regimer, spilte urfolkene en viktig rolle i opphavet til konflikten. Indianerne, som hovedsakelig var mayaer, ble sosialt og økonomisk diskriminert før krigen, og mange av opprørerne var mayaer. Selv om indianerne utgjorde flertallet av befolkningen kontrollerte jordeiere av europeisk avstamming mesteparten av jorda. I 1992 fikk den indianske aktivisten Rigoberta Menchú Tum Nobels fredspris for å ha skildret (delvis feilaktig) forholdene hun levde i under borgerkrigen.
I 1996 ble det undertegnet en fredsavtale mellom regjeringen og URNG, representert av Morán og president Álvaro Arzú etter to år med fredsforhandlinger, og under tett oppsyn av det internasjonale samfunnet. To år tidligere hadde De forente nasjoner satt inn en humanitær og fredsbevarende styrke (Misión de Verificación de las Nacionas Unidas en Guatemala – MINUGA) for å se til at fredsavtalen ble ordentlig utarbeidet. I de nye fredsforhandlingene ble partene enige om avtaler om menneskerettigheter, bosetting av flyktninger, historiske oppklaringer og indianernes rettigheter. De to lederne fikk Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen av UNESCO i 1996 for sitt fredsarbeid. URNG ble deretter i 1998 et lovlig politisk parti.
I løpet av krigen forsvant flere tusen personer, mens omtrent 200.000 ble drept og flere hundre tusen måtte flykte fra hjemmene sine. 83% av ofrene var mayaer. Over 90% av krigsforbrytelsene ble av flere granskingsorganisasjoner tilskrevet de militære og paramilitære styrkene, inkludert over 400 massakrer, mens mindre enn 5% av krigsforbrytelsene ble tilskrevet geriljastyrkene, inkludert 16 massakrer. Begge sider i krigen brukte bevisst terror som en del av sin strategi. Felipe Cusanero ble den første som ble dømt for krigsforbrytelser begått under krigen i 2009. Han fikk en dom på 150 år, 25 år for hvert av hans seks savnede offer. Denne arrestasjonen regnes som et vendepunkt i Guatemala.